For å skape et tverrsnittbilde av kroppen ved hjelp av en magnettomograf bruker man en fabelaktig kombinasjon av flere hundre år gammel matematikk med flere tiår gammel fysikk ispedd det aller nyeste av elektronikk og datakunnskap. Mens man med røntgen lager skyggebilder av kroppens indre organer og strukturer og med ultralydapparat skaper bilder ut av ekko, er nøkkelordet for MR teknikken kommunikasjon. Denne kommunikasjonen starter ved at vi sender et radiosignal inn i kroppen (noen MHz) og lar radiobølgene påvirke vannet i kroppen (protonene i hydrogenet for å være helt nøyaktig) på en slik måte at vannprotonene selv sender radiosignal tilbake. Nøkkelen til suksess er så å få vannprotonene til å sende signal tilbake fra kroppen der signalenes frekvens er avhengig at hvor man er i kroppen. For at disse kroppssignalet skal være sterke nok til å lage bilder må innledningsmessig ha plassert kroppen i et sterkt magnetfelt, altså inne i selve magnettomografen. Jo kraftigere magnetfelt (kalt hovedmagnetfeltet) vi bruker dess sterkere er signalene vi får fra kroppen og jo lettere er det å lage skarpe og tynne snittbilder.

I tillegg til det kraftige hovedmagnetfeltet (som alltid er på) bruker vi andre magnetfelt som løpet av bildeopptaket skrur seg raskt av og på. Hensikten med disse magnetfeltene (kalt ”gradienter”) er nettopp å kode radiosignalene på en slik måte at frekvensen til signalet er avhengig av posisjonen i kroppen. Når magnetfeltgradientene skrur seg på og av bråker det i magnettomografen så mye at bruk av hørselsvern er obligatorisk for denne type undersøkelse. Fungerer alt som det skal ender vi opp med nydelige syltynne snittbilder av kroppens indre anatomi, der vi selv kan velge snittretning, snittykkelse og hvor stort anatomisk område vi ønsker å avbilde.

Magnettomografi er den en av de fire vanligste metodene (også kalt bildemodaliteter) som tilgjengelig for å avbilde kroppens indre organer og strukturer. De andre tre er røntgen (inkludert CT), ultralyd og nukleærmedisin. Hver av metodene har sine styrker og svakheter, men det er allment akseptert at magnettomografi er den mest nøyaktige metoden for å avbilde bløtvev (indre organer, muskulatur etc). Ved å bruke magnettomografi slipper man i tillegg, i likhet med ultralyd, såkalt ioniserende stråling. Selv om stråledosene i bildediagnostikken er lave har man også i Norge et internasjonalt pålegg om å redusere dosene gjennom bl.a. økt bruk av alternativene ultralyd og magnettomografi. Dette gjelder spesielt i situasjoner dere disse metodene er like eller mer diagnostisk treffsikre enn røntgen/nukleærmedisin.

I medisinsk bildediagnostikk har man to hovedutfordringer; Å finne sykdom dersom sykdom er tilstede og deretter beskrive hvilke sykdom man har funnet. Generelt kan man si at vi er dyktigere til å finne sykdom enn til nøyaktig å stille diagnosen. Til sistnevnte utfordring bruker man ofte celleprøver fra det mistenkelige området. Som pasient skal man også vite at ”ingenting er 100% i medisinen”, og at derfor er det fullt mulig å både overse sykdom og feildiagnostiserer sykdom.

Et meget stort antall studier av ulike medisinske problemstillinger der man har sammenliknet magnettomografi med de andre bildemodalitetene er utført. Konklusjonen er at MR både har høyre sensitivitet (evnen til å finne sykdom) og høyere spesifisitet (muligheten for å stille nøyaktig diagnose) for svært mange sykdommer og plager i hodet og rygg, samt i kroppens ulike ledd. Med disse forskningsresultatene som bakgrunn har man konkludert med at MR er bildediagnostiske ”gullstandard” for undersøkelser av en lang rekke medisinske problemstillinger i sentralnervesystemet og innen ortopedi. I tillegg til disse store områdene blir MR nå stadig mer brukt for å undersøke organene i magen, til hjerteundersøkelser, brystundersøkelser, tarmundersøkelser, gynekologiske og urologiske undersøkelser og til å fremstille kroppen blodårer.
Topp